Strindheim IL har en sammensatt historie og desto mer interessann. Det følgende er satt sammen av diverse informasjon stort sett frå Strinda historielag sine nettsider WikiStrinda.

Utifra det som er å finne av informasjon på disse sidene er det ikke absolutt klart hva som er forløpere til Strindheim IL, men det er iallefall sikkert at det var et stort engasjement for idretten siden slutten av 1800 tallet i Strinda området.

Strinda BallKlubb er en av Trondheims eldste klubber. Klubben ble stiftet så langt tilbake som 1898, og eksisterte frem til 1927, da Strinda BK og Marienberg slo seg sammen til ett lag for å finansiere et baneanlegg med garderober på Myra. Den nye klubben fikk navnet Strindheim Idrettslag.

Senere har klubben oppstått flere ganger, og har vært forløperen til både Utleira idrettslag og Othilienborg.

Strinda Idrettslag, SIL ble stiftet 23.1.1898. Idrettslaget hadde egen skiavdeling og ble opptatt i NSF, Norges Skiforbund i 1908. Andre avdelinger var fotball, friidrett, håndball og skøyter.

Blant stifterne av laget var brødrene Holtermann, brødrene John Stendahl og Kristian Stendahl, brødrene Gustav Willman og Nils Willman, brødrene Birger Stene og Wilhelm Stene, Julius Grimsen, Karl Lund, brødrene Helge Faanes og Ingvald Faanes, Mathias Flakli m.fl.

Det første skirennet i bygda ble holdt i stiftelsesåret i en bakke i Fossegrenda. Dommer var Ingvald Nielsen. Han gjorde et prøvehopp på 18 meter, og ble veldig beundret for det framifra lange svevet. Man brukte opptrekkstil, og jo flere ganger en trakk under svevet, jo lenger trodde en svevet ville bli. Første premie gikk til den som hoppet lengst.

Omtrent samtidig gikk det første langrennet i bygda. Nielsen gikk opp løypa som gikk fra gården Blakli. Løypa målte ca 8 km og ble vunnet av Mathias Blakli.

Senere ble det arrangert lagsrenn hvert år i forskjellige bakker, blant annet Tomsetlia, Steinlia, Stokkleiva skibakke og Steintrøa. Men den bakken som ble mest brukt var Gryta skibakke, hvor hopplengdene med tiden kom opp i ca 28 meter.

Etter hvert skirenn fulgte den tradisjonelle årsfesten, som ambulerte mellom de forskjellige gårdene i bygda. Fra 1905 ble det arrangert flere skirenn pr år. På den tiden hadde man også en stor og aktiv dameavdeling som med stor interesse deltok i hopp- og bakkerenn. Ellen Stene hoppet 25 meter i Gryta.

I 1906 hadde laget 117 medlemmer. I 1909 ble friidrett tatt opp på programmet. I 1910 ble Strinda Fotballklubb tatt opp i laget.

Jonsvatnet Idrettslag gikk sammen med SIL i 1915. JIL hadde et mindre klubbhus som i 1916 ble flyttet til en plass man kjøpte på Søndre Berg, ved nåværende Lidarende Borettslag, Eberg idrettsanlegg. Æren for dette tiltaket må i første rekke tilskriver Paul G. Venås som var ildsjelen i laget fra 1909 til 1919. Av andre støttespillere må nevnes Godtfred Moe, Petter Dahle, Michael Thangstad m. fl.

Ved 50-årsjubileet i 1948 arrangerte Strinda IL Norgesmesterskapet på 4×10 km stafett og 50-km. Dette var det første i sitt salg Nordenfjells. I 1954 arrangerte laget sammen med Sør-Trøndelag skikrets 50 km og 3×10 km stafett.

Den første antydning til idrett i Strinda begynte med at sønnene til brukseier Holtermann kom hjem fra England med hver sin fotball i 1897. Det ble straks fotball-sparking i stor stil på Slup­pen-jordet, og inspirert av dette gikk guttene ut på vinteren sam­ men og stiftet Strinden Idrettslag. Men Holtermann-brødrene reiste ut igjen, og fotballen gikk i glemmeboken inntil videre. Isteden ble det skisporten laget først og fremst gikk inn for. Det første hopprennet ble holdt i en bakke i Fossegrenda ovenfor Sluppen, hvor det ble hoppet 12-15 meter. Det første langren­ net gikk samme året, og det var i de samme trakter hvor årets skimesterskap arrangeres.

Som et apropos til det stadige omkvedet i dag – at man må gjøre mere for å få de yngste med – kan vi nevne at Strinda så tidlig som i 1906 hadde egen klasse for gutter under 15 år i sitt lags-skirenn! I 1915 kunne laget innvie sin nye «storbakke», i dag betegnet lille Stokk-kleiva, og i 1935 ble det første rennet holdt i store Stokk-kleiva.

Friidrett ble opptatt på programmet i 1909, og samtidig kom fotballen til heder og verdighet igjen. Men, først i 1916 ble det skikkelig fart i sakene. Da fikk klubben kjøpt et større areal på Søndre Berg og anla sin idrettsplass «Lidarende»: I årene frem til 1940 var Strinda Idrettslag en av de toneangivende fotball­ klubbene i Sør-Trøndelag, og det var også etter initiativ fra laget at S-T Fotballkrets ble stiftet i 1920. Laget har flere år vært kretsmester i kl. A, mens det i etterkrigsårene fortrinsvis er lagets unge rekrutter som har gjort seg bemerket.

«Lidarende» ble okkupert i krigsårene, og laget var uten egen bane helt til det nye anlegget på Ebergbanen ble ferdig, nær nåværende Lidarende Borettslag. En håper denne banen vil bevirke ny sportslig fremgang for klubben.

Strinda Idrettslag ble til sitt 50-års jubileum i 1948 tildelt arrangementet av NM 50 km og stafett, som da for første gang ble arrangert nord for Dovre. Rennet ble riktig en knall­ suksess og ga publikumsrekord for langrenn her til lands.

Paralellt med dette drev en guttegjeng i 20-årene et idrettslag med navnet Strindheim Idrættslag. Men i 1926 ble laget oppløst og de gjenværende aktive stiftet den 9. mars 1926 klubben Djerv.

De fleste medlemmene drev med fotball eller ski, eller begge deler. I 1928 søkte Djerv opptak i Fotballforbundet, men pga. en navnekonflikt ble klubbens navn endret til Marienberg Sportsklubb (M S K). Treningsbanen var Myra (når det var tørt nok) som de da etablert ilag med Strinda IL

I 1937 ble klubben meldt inn i Skiforbundet, og i 1939 i Skøyteforbundet. Det ble også reist spørsmål om samarbeid med Strinda A.I.L (for å bygge garderobeanlegg ved Myra).

Krigen satte bremser for idrettslig aktivitet, men først i 1942 ble det besluttet å legge ned all aktivitet. Dessuten ble Myra ødelagt av tyskerne! Men i 1946 kunne klubben ta i bruk nytt klubbhus, året etter at klubben hadde meldt seg inn i Håndballforbundet. Norges Idrettsforbund ble stiftet i 1945.

Strinal var en annen klubb i distriktet (stiftet 1935 som Strinda A.I.L. Etter krigen gikk det planer om å slå sammen M S K og Strinal. Den 17/1-1948 ble klubbene slått sammen til Strindheim Idrettslag

Skigruppeformenn i Strindheim Idrettslag:

1947: Johann Dahl

1949: Steinar Hugås

1956: Odd Hjelde

1957: Harald Persson

1958: Idar Dahl

Æresmedlemmer i Strindheim Idrettslag:

Gunnar Frog, Johann Dahl, Arvid Jullumstrø, Idar Dahl, Anders Dahlen, Knut Børø, Berit Aunli, Trond Einar Elden, Peter Northug jr.

1976 – 2000

Skiavdelingen Perioden fram til 2000

av John Kulsetås

Da Strindheim i.l. feiret sine første 50 år i 1976, var skiavdelingen preget av vekst og positiv utvikling på alle måter. Laget hadde markert seg med gode resultater i langrenn på seniornivå allerede på 50-tallet. Løpere som Idar Dahl, Odd Hjelde og Årstein Berg m. fl. hadde hatt suksess i både lokale og nasjonale renn. Da denne generasjonen løpere etter hvert la opp, fulgte noen år med lav aktivitet. Tidlig på 60-tallet startet imidlertid en ny æra for skiavdelingen, anført av Idar Dahl, nå som trener og administrator, og sammen med en ny generasjon løpere helt ned i 10 års-alderen. Ved starten av de 25 årene som denne beretningen skal omfatte, var fortsatt noen av denne nye generasjonen løpere aktive og nye var kommet til. Enkelte løpere hadde nådd et solid nasjonalt nivå i junior- og seniorklassene, og bidratt til å markere Strindheim i.l. som en av de bedre langrennsklubbene i landsmålestokk.

Sportslige resultater

I årene som fulgte etter 50-årsjubiléet styrket og befestet Strindheim i.l. sin posisjon som langrennsklubb, og fremsto etter hvert som én av landets absolutt beste; en posisjon som klubben fortsatt har.

Før 1976 var de fleste av Strindheims fremgangsrike løpere vokst opp i klubben fra barnsben. Dette kom etter hvert til å endre seg ved at også etablerte løpere fra andre klubber i økende grad søkte til Strindheim. Det er mange grunner til denne utviklingen. Strindheim fikk etter hvert ry på seg for å være en veldrevet og aktiv klubb, med gode trenere og med en økonomi som tillot gode betingelser for løperne. Like viktig var det nok at vekslende skistyrer og trenere hadde en positiv og offensiv holdning til det å få nye dyktige løpere til klubben. Andre idrettslag som mistet noen av sine beste løpere til Strindheim i denne tiden vil nok mene at vi var tidlig ute med å ”kjøpe løpere”. Karakteristikken er kanskje noe unyansert, men ikke desto mindre nære nok sannheten.

Det vil føre alt for langt i en beretning som denne å gå i detalj om alle de fremragende resultatene som våre langrennsløpere har prestert gjennom 25 år; vi får greie oss med det ypperste av det ypperste. På neste side finnes lister over de av våre løpere som er blitt norske mestre og over de som har deltatt i internasjonale mesterskap og World Cup i perioden. Dette er i sannhet imponerende lister:12 individuelle norske mesterskap i senior, 5 norske seniormesterskap i stafett, 6 norske mesterskap i junior, 5 deltakere i VM for junior, og hele12 forskjellige løpere som har deltatt i VM, OL eller World Cup på 25 år, er virkelig noe å være stolt av. Og i tillegg kommer alle de gode løperne og alle de fremragende resultatene som ikke kommer med i slike rene ”vinnerlister”. Her finnes NM-medaljer, seire i nasjonale renn og cuper og gode internasjonale plasseringer både i World Cup, Falun, Lahti og Holmenkollen. Men siden det ikke er mulig å få med alle, er det best å følge prinsippet om at når ingen er nevnt så er heller ingen glemt.

Strindheims skiavdeling var og er imidlertid mye mer enn elitesatsing; rekruttering og breddeidrett er like viktig. Dette illustreres godt av bildet lenger bak i beretningen av Strindheims damelag under NM-stafettene på Steinkjer i 1987. Fem damelag i en NM-stafett var og er fortsatt en solid norgesrekord!

Helt siden starten av ”den nye æra” tidlig på 60-tallet har klubben til en hver tid hatt mange og dyktige gutte- og jenteløpere. Rekrutteringen har nok gått i bølger, men sammenlignet med det mange av våre naboklubber har opplevd, så har den likevel vært uvanlig stabil. Det er verken mulig eller riktig å trekke frem enkeltløpere eller enkeltresultater fra de aldersbestemte klassene, til det er både antall gode løpere og antall gode resultater alt for stort. Situasjonen illustreres godt gjennom det faktum at Strindheim i.l. har hatt deltakere i hovedlandsrenn for jenter og gutter og i norgesmesterskap for junior hvert eneste år siden femtiårsjubiléet, og med mange fremragende resultater. Et eksempel; i norgesmesterskapene for junior arrangeres det som kjent fireetappers stafetter for kretslag. Under junior-NM på Dombås i 1989 stilte Sør-Trøndelag Skikrets med et rent Strindheimlag i kretslagsstafetten for jenter. Laget, som besto av Kari Mette Hansen, Monica Tømmervold, Inger Mai Tande og Kari Uglem, vant med over ett minutts margin til beste kretslag. Et annet eksempel på at Strindheim kombinerer bredde og kvalitet i alle aldersklasser var seieren i

Nissanstafetten på Konnerud i 1987. Denne ”verdens lengste stafett” gikk over hele 28 etapper der 14 løpere av begge kjønn fra 10 år til senior gikk to etapper hver. Vi vant i utklassingsstil foran sammensatte lag fra klubber på Østlandet.

Når Strindheim i.l.s langrennshistorie skal skrives så er det én løper som fortjener å bli trukket frem spesielt: Berit Aunli, født Kvello og rotekte Strindheimløper, dominerte både norsk og internasjonalt damelangrenn i et tiår av den perioden som her omtales. I løpet av sin karriere innkasserte hun ikke mindre enn elleve individuelle norske mesterskap, fire norske stafettmesterskap, og deltok i tre olympiske leker og fire verdensmesterskap.

Hennes internasjonale karriere startet med deltakelse i EM for junior i 1975. I årene som fulgte gledet hun oss med mange fremragende resultater som blant annet resulterte i andreplasser sammenlagt i World Cup både i 1980 og 81. Hennes karriere nådde sin desiderte topp under VM på hjemmebane i 1982. I løpet av noen hektiske VM-dager hentet Berit hjem to individuelle gullmedaljer og én sølvmedalje, og varankerkvinne på gullaget i stafett. Og som om ikke det var nok; da sesongen var over sto hun også med den første norske sammenlagtseieren i World Cup for damer.

For denne prestasjonen mottok Berit en rekke utmerkelser, blant andre Norges Skiforbunds gullmedalje, Holmenkollmedaljen, Sondre Nordheims Ærespris, Morgenbladets gullmedalje, Volvopokalen (Nordens beste idrettsutøver) og Sportsjournalistenes utmerkelse (årets norske idrettsutøver). Selvsagt er hun også æresmedlem i Strindheim i.l.

Sesongen etter VM-kalaset tok Berit ”friår” for å stifte familie(!), men allerede året etter var hun tilbake. OL-deltakelse med 4. plass på 10 km, sølv på 5 km og stafettgull var noen av resultatene hun kunne vise til i sitt comeback-år. Berit holdt det gående på toppnivå i enda et par sesonger til før hun trappet ned. Men for Strindheim var hun god å ty til også lenge etter at hun egentlig hadde lagt opp; til godt inn på 90-tallet stilte hun villig opp for å representere klubben i stafetter når ”gammeltreneren” Idar Dahl kalte.

Arrangementer

Årsberetningen for sesongen 1975-76 forteller at klubben arrangerte tre skirenn i jubileumsåret: Strindheimstafetten for alle klasser fra 12 år til senior, et lysløyperenn for junior og senior, og klubbmesterskapet. I hele perioden som her omtales har Strindheim i.l. vært en svært aktiv rennarrangør.

Strindheimstafetten er uten sammenligning vårt mest tradisjonsrike renn. Den ble arrangert for første gang i januar 1964, og har siden vært avholdt hvert eneste år med ett unntak (sesongen 1971-72). Fra og med sesongen 1977-78 har stafetten gått fast på årets siste dag, og deltakelsen har alltid vært god; foreløpig rekord ble satt nyttårsaften 1983 med hele 195 påmeldte lag.

Strindheimsprinten dukket opp for første gang i 1977 og var en videreføring av Nardosprinten som vi hadde arrangert sammen med Nidelv i.l. siden 1968. Dette var et parkrenn som ble arrangert på og omkring Lerkendal stadion på tampen av hver sesong. Sprinten hadde alltid god deltakelse fra norske og noen år også utenlandske eliteløpere, og var derfor et attraktivt renn for publikum. Vanskelig lokalisering, dårlige snøforhold og store kostnader innebar imidlertid mye arbeid og små overskudd for arrangøren. Sprinten gikk derfor over i historien etter 1980-81- sesongen.

Skilomrennet så dagens lys i 1979 som en del av en sponsoravtale med NKL. Ambisjonene for rennet var svært høye, nemlig å etablere et årvisst storrenn i Trondheim i konkurranse med de etablerte rennene på Østlandet. Denne ambisjonen ble nok aldri nådd, men Skilomrennet ble like fullt et av de mest markante renn i Midt-Norge i mange sesonger fremover. Samarbeidet med NKL gjorde det mulig å tilby ”full kostnadsdekning” til toppløpere som vi ønsket å invitere.

For å illustrere at Skilomrennet enkelte år kunne minne mere om en ”Skilomuke”, refereres opplegget for rennet i 1983:

1. januar, Lille Skilomrenn, 7 til 11 år
2. februar, Lysløyperenn 12 til15 år
3. februar, Eliterenn senior
4. februar, Norges-Cup junior

Etter at Skilomavtalen utløp i 1985 gikk rennet videre under skiftende navn, alt etter hvem som var rennets hovedsponsor (Landsemrennet, Vitalrennet, Gjensidigerennet). Ambisjonen om et årvisst eliterenn ble opprettholdt helt frem til starten av 90-tallet da man måtte innse at dette av ulike grunner ikke lot seg realisere. Siden sesongen 1992-93 er rennet blitt fast arrangert fra Vauldalen Fjellhotell i Brekken som sesongpremiere i Sør-Trøndelag Skikrets i november/desember.

Jøvrarennet er et turrenn som vi arrangerte i samarbeid med Vardefjell i.l. og Jonsvatnet i.l. i perioden 1984 til 87. Dette var et gammelt og tradisjonsrikt turrenn som gjenoppsto i ny drakt med start på Tømra i Selbu og innkomst på Lohove. Igjen var ambisjonen å skape et virkelig storrenn, noe vi ikke lyktes med. Oppstarten falt desverre sammen med en generell nedgang i antall løpere for de fleste turrenn, og dessuten var nok løypa i lengste og tøffeste laget for den jevne turløper.

Pondustrimmen (senere Braathentrimmen) var en helt ny type arrangement for skiavdelingen da den ble introdusert i 1982. Dette er et rent trimtiltak og arrangeres to (i starten tre) ganger i året; én på barmark og én på ski. Trimmen er som navnet indikerer knyttet opp mot sponsoravtaler, og var primært et ”pengeinnbringende tiltak” da den ble lansert. Den ble imidlertid raskt meget populær, særlig blant barnefamilier i lokalmiljøet, noe som i seg selv er begrunnelse god nok for å videreføre tiltaket.

Klubbmesterskapet er et årvisst evenement i skiavdelingen. Årsberetningene forteller om meget stor deltakelse; rekorden ble antakelig satt i 1977 da hele 150 løpere med stort og smått stilte til start. Varierende stilarter og arrangementsformer, kostymer og mye moro, men også knivskarp konkurranse, har preget klubbmesterskapene.

I tillegg til disse mer eller mindre faste rennene arrangerer Strindheim i.l. jevnlig større renn som KM, mønstringsrenn og cup-renn. Ofte har vi samarbeidet med andre klubber om arrangement. Formalisert samarbeid har det vært med både Nidelv i.l., Utleira i.l. og Ranheim i.l. Det fører for langt å gå inn på alle enkeltrenn vi har arrangert, men et par helt spesielle fortjener å nevnes. I 1988 ble vi tildelt finalen i Norges-cupen for junior (Coca Cola Cup). Etter forslag fra oss ble finalen arrangert som et jaktstartrenn etter ”Gundermetoden”. Det hele ble innledet med klassevis fellesstart i klassisk stil, og nøyaktig 15 min (!) etter at hver løper passerte målstreken gikk han ut igjen på en ny runde, denne gangen i fri teknikk. Pausen ble derved lang nok til at løperen rakk å skifte utstyr uten for mye stress, men kort nok til at det ikke var nødvendig å varme opp på nytt. Arrangementsteknisk var dette et halsbrekkende opplegg tatt i betraktning at rennarrangører i 1988 fortsatt var heller primitive i sin bruk av datateknikk. Å produsere og distribuere resultatlister og nye startlister i løpet av mindre enn ti minutter var ingen spøk i de dager. Det hele gikk imidlertid knirkefritt, løperne var godt fornøyde, og vi fikk mye skryt fra Norges Skiforbund. Vi var nok forut for vår tid, for det er først i de aller seneste årene at slike arrangementsformer er dukket opp igjen.

I jubileumsåret går igjen Strindheim i.l. nye veier på arrangementsfronten og lanserer ”Strindheim100”. Dette er et virkelig sprintrenn der distansen kort og godt er 100 meter! Rennet arrangeres etter ”friidrettsmønster” med forsøk, semifinaler og finaler. Vi ser med spenning frem til løpernes og publikums dom over eksperimentet.

Økonomi og administrasjon

I jubileumssesongen 1975-76 var skiavdelingens netto driftsutgifter (arrangementer bokført med netto resultat) på 33.677 kroner og 15 øre, og avdelingens egenkapital etter endt sesong var knappe 5000,- kroner. Tolv år senere hadde utgiftsbudsjettet steget til praktisk talt én million. Selv i faste kroner (korrigert for prisstigning) innebærer dette en økning med en faktor godt over 10. Denne formidable veksten i budsjettene reflekterer til en viss grad en økning i antall løpere, særlig seniorer, men først og fremst reflekterer den en betydelig kvalitetsheving i det tilbud avdelingen kunne by sine mange løpere.

Intet tre vokser inn i himmelen; på slutten av 80-tallet kom et økonomisk omslag. Omsetning nådde sin topp i sesongen 1987-88 med netto utgifter på ca én million kroner. Desverre røk avdelingen på et underskudd på over 140.000,- kroner, hvilket ”spiste” hele driftskapitalen. Dette falt sammen med en betydelig tilstramning i sponsormarkedet, og eneste mulighet for å opparbeide ny kapital var å ”sette tæring etter næring” og redusere driftsutgiftene. I løpet av et par år ble omsetningen halvert, og det ble satt kraftig fokus på å sikre økonomien.

Det neste 10-året kan økonomisk sett best karakteriseres som en turbulent tid; noen år ga solide overskudd, mens andre gikk ut med betydelige underskudd. Den årlige omsetningen har variert ganske sterkt i perioden etter 1988, men budsjettet for år 2000 ligger fortsatt godt under ”rekordnivået” fra slutten av 80-årene.

Årsberetningene for de siste 25 årene forteller om en avdeling med kreativitet og pågangsmot i arbeidet med å skaffe midler. I jubileumssesongen 1975-76 nevnes bingo, vakthold på Leangen travbane, renn og bidrag fra hovedlaget og støtteforeningen som betydelige inntektskilder. Senere er mange andre aktiviteter og kilder kommet til.

Plenklipping nevnes første gang i beretningen for sesongen 1977-78. Denne aktiviteten utviklet seg raskt til å bli en betydelig inntektskilde, og er fortsatt en av grunnpilarene i skiavdelingens økonomi. Uten å ha gått regnskapene nøye etter i sømmene, kan det trygt slås fast at plenklipping har tilført skiavdelingen millionbeløp i denne perioden.

Dugnader synes uløselig knyttet til idrett, så også i Strindheim. Skiavdelingen har heldigvis alltid rådd over et arbeidsvillig støtteapparat, det være seg for å rydde og preparere løyper eller til dugnader for å skaffe penger. Man er fristet til å si at skiavdelingen i Strindheim i.l. med den største selvfølgelighet, påtar seg enhver jobb den kommer over bare det er penger nok å hente. Årsberetningene forteller om vasking, maling og beising, skogplanting, vakthold, vareopptellinger, flyttesjauer, ja til og med riving av hus som aktiviteter for å sikre økonomien. Her er det på sin plass å fremheve at også de aktive løperne tar sin selvfølgelige del av slike dugnader, noen ganger selv midt i en hektisk langrennssesong.

70- og 80-tallet var bingoens glansdager. Vi snakker ofte nedsettende om røykfylte bingolokaler, men for de av oss som har strevd med å finansiere idrettsaktiviteter, har bingo vært en ubetinget velsignelse; det er få tiltak som har gitt idretten så mange kroner per innsatstime som bingo. Begrensning til kun én spillerettighet i året var og er et problem, men skiavdelingen har vært en kløpper til å skaffe seg både to og tre bingoer i året – støtteforeninger var én mulighet, avtaler med ”sovende” bedriftsidrettslag, sangkor, musikkorps eller lignende var en annen.

Den første virkelig store sponsoravtalen, Skilomavtalen, ble inngått i 1979. Dette var en 5-års avtale med NKL (senere også med Obs Sport) og la mye av grunnlaget for veksten i avdelingen på 80-tallet. Skilomrennet var som nevnt en del av denne avtalen. Senere kom mange andre sponsorer til. Midt på 80-tallet hadde avdelingen sponsoravtaler med rundt 10 firmaer og kunne årlig innkassere mer enn 200.000,- kroner i faste sponsorinntekter.

Den økonomiske situasjonen for skiavdelingen i jubileumsåret er tilfredsstillende, om enn noe anstrengt. Første driftsåret i det nye millenniet startet med et utgiftsbudsjett på drøye 800.000,- kroner, og med en inngående balanse på nær 200.000,- kroner. Driftskapitalen utgjør altså 25 % av årsbudsjettet, hvilket faktisk er betydelig bedre enn ved jubileet i 1976 da driftskapitalen utgjorde bare 15 % av et årsbudsjett.

Å skaffe penger til driften, og å planlegge og avvikle renn har alltid vært de dominerende sakene i skiavdelingens vekslende styrer, men det har også vært andre saker av stor betydning oppe til behandling. Her er bare plass til å nevne et par:

Forholdet mellom rekrutteringsarbeid og elitesatsing var diskusjonstema med jevne mellomrom i så å si hele perioden. Det kom aldri så langt at det ble konflikt av saken, men det var klare meningsforskjeller, spesielt om hvordan ressursene skulle brukes. Sist på 80-tallet ble en ”yngres gruppe” formalisert, men uroen omkring temaet fortsatte, og i 1995 ble det nedsatt et utvalg som fremmet forslag om ”målsettinger og styreform” for skiavdelingen. De siste årene har avdelingen langt på vei vært drevet i tråd med denne innstillingen.

Etablering av en ny langrennsarena med eget klubbhus er en annen sak som har vært gjenganger i mange ulike varianter. I 1987 var det kommet så langt at søknad om byggetillatelse for klubbhus på Lohov-myra ble sendt Trondheim kommune. En egen huskomité hadde da vært i sving i noen tid. Saken ble imidlertid ikke fulgt opp videre. På slutten av 80-tallet dukket idéen om en helt ny skiarena på Tømmerholt opp, og en egen ”prosjektgruppe for skianlegg” ble nedsatt i 1990. Samme år ble det innkjøpt fem brukte brakker som ble midlertidig plassert på parkeringsplassen på Bekken i påvente av at den nye arenaen skulle bli etablert. Nye løypetraséer og et eget skileikområde ble rekognosert og tegnet, og alt så svært lovende ut. Sterke motforestillinger mot planen i avdeling for byutvikling i kommunen satte imidlertid en stopper for planene. Avdelingen arbeider fortsatt med planer for ny skiarena og permanent klubbhus, og fokus er igjen satt på Lohove og Steintrøa.

Idar

Styrer og ledere har kommet og gått i skiavdelingen. Løpere har dukket opp, hatt suksess og trappet ned; og i noen tilfeller kommet tilbake et tiår eller så senere med barn som har fulgt i mors eller fars fotspor. Det er imidlertid ett navn som går igjen i hele perioden – Idar Dahl. Hans betydning for norsk langrennssport generelt og for skiavdelingen i Strindheim i.l. spesielt, kan ikke ytes rettferd med et avsnitt i en kortfattet jubileumsberetning. Idar får ha oss unnskyldt at dette blir svært summarisk.

Hans aktive karriere på femtitallet og innsats for å bygge opp igjen skiaktiviteten på sekstitallet er omtalt i 50-årsberetningen. Senere har Idar stått sentralt i skiavdelingen i alle år, fra mange ulike posisjoner og med varierende ”titler”. Han har vært formann i avdelingen (før 1976) og menig styremedlem, blitt titulert trener, hovedtrener, koordinator, og de seneste årene sportslig leder, men egentlig har hans rolle alltid vært den samme – Idar var krumtappen. Med en ubestridt lederrolle på trenersiden var det egentlig bare naturlig at det var han som hadde ansvaret for å få trenerkabalen til å gå opp hvert år, at han ledet treninger og organiserte samlinger, ledet støtteapparatet på større renn og var sentral i alle forhold som berørte løperne – gamle som nye. Hans engasjement stoppet imidlertid ikke der. Idar har forhandlet sponsoravtaler, solgt annonser til rennprogram, skaffet og ledet dugnader, organisert plenklipping, vært sentral i arrangement og mye, mye mer. Strindheim ski og Idar Dahl er for de fleste blitt synonyme begreper.

Og i tillegg til sitt engasjement for Strindheim har han utrolig nok også rukket å engasjere seg mer enn de fleste i det sentrale skiarbeidet. Han har sittet både i styret og i Teknisk Komité Langrenn i Sør-Trøndelag Skikrets, vært medlem av TKL i Norges Skiforbund, og han har vært trener både for kretslag, junior- og rekrutteringslag i NSF og landslaget for kvinner (fra 1975 til 1980). For sin innsats for skiidretten ble han tildelt NSFs gullmedalje under NM på Steinkjer i 1987.

Idar er bare ett år yngre enn Strindheim i.l., men minst like vital som jubilanten. Det er kanskje på tide å senke tempoet en smule og overlate til yngre krefter å ta støyten når det røyner på. Når det skjer så foreslår jeg tittelen ”honorær skipensjonist”. Idar er selvsagt æresmedlem av Strindheim i.l.

Status for Strindheim Ski ved inngangen til hundreårsskifte

Skiavdelingen i Strindheim er i utmerket forfatning ved inngangen til jubileumsåret. Økonomien er tilfredsstillende og vi har et stort antall gode løpere helt fra de yngste klassene og opp til senior. I jubileumssesongen avvikles NM nordiske grener igjen på Steinkjer. Strindheim i.l. stiller med en rekordstor tropp, og har meldt på ikke mindre enn åtte stafettlag – fire damelag og fire herrelag. Helt i toppen har vi nok tidvis vært et strå hvassere enn vi er i jubileumssesongen, men vi kan i alle fall skilte med at to løpere er på NSFs sprintlandslag, og vi forventer å ha forlenget listen over VM-deltakere før jubileumsdagen opprinner.

En jubileumsberetning vil naturlig nok fokusere på ”toppene”. Avdelingen vil imidlertid benytte denne anledningen til å berømme også dem som ikke kommer i rampelyset. Det store antall løpere når aldri, og har aldri hatt noen ambisjon om å nå toppen, men driver sin idrett med glede på det nivå de selv velger. For miljøet i klubben er de minst like viktige som ”eliten”.

For å prestere i langrennsløypa er løperne avhengige av et klubbapparat som fungerer. Avdelingen har heldigvis alltid hatt og har fortsatt et stort antall trenere, ledere og andre støttespillere som frivillig og gratis stiller opp år etter år og gjør sin innsats. Uten disse hadde det ikke vært mulig å gjøre skiavdelingen i Strindheim i.l. til det den er blitt; én av landets fremste langrennsklubber.

PRESTASJONER GJENNOM TIDENE

Styre og styreledere i skigruppa