Ståle Høyem imponerte i Marcialonga!

Vel, kanskje ikke så mye i sporet, men som støttekontakt for åtte rimelig hormonstyrte rynketryner som på død og liv skal delta i lange skirenn, selv om Ridderrennet hadde vært en mer passende arena!

Det var flere som la merke til den gode kontrollen og den sindige holdningen Høyem bevarte, selv med ansvar for 8 tettstappede renndresser svirrende hit og dit uten mål og mening. Selv på flyplassen på hjemtur, der medbragte handlelister inneholdende viktig avlat som 4711 Edt, Max Factor Foundation Extreme Makeover and Wrinkle Filling, Wella glansvask mot grått hår, osv. osv, så ble det sørget for at alle fikk med seg alle remedier hjem, selv om vi mistet flyet og kom hjem 02.00 om natten!

Med en skjelvende underleppe tok Svein Ramstad farvel med 6 nokså flaut forberedte karer, samt en à jour på Værnes. Rookie Erik Nilsson hadde en stri tørn med å ekspedere bagasjen for gutta, mens gruppen ventet i kafeen. Et ekstra sett gardiner var sannsynligvis det eneste som manglet i bagasjen til HP Hansen, ellers sier vel 10 kg overvekt på utreise litt om "ekspedisjonen" til Italia for HPs del.

Perus Nylander prøvde å smugle med seg Ruffen, men måtte krype til korset og fikk Flora Kennel til å hente trekkdyret på Værnes før avreise. Noen prøver seg alltid... Perus, som til vanlig trekkes rundt i marka av Dyret, måtte innse at han måtte komplettere utstyret med et sett staver denne gang. Utrolig nok satt Georg Hernes fastspent før pilotene ankom flyet!

På Gardermoen ventet Roar "Rulle" Meidal og Bård "AXA" Amundsen ved Verona-gaten sammen med Georg, og alle fikk komplettert sponsorantrekket med en hettegenser fra Teller AS som Roar hadde organisert. Enorm begeistring! Nå var det sikkert mange som forvekslet oss med hip-hop gruppen "50 pounds", men vi lot oss ikke affisere, selv om hettegensere passer definitivt best på 70 kg spenstige kropper på max 170 cm! Vi er jo skiløpere fra Strindheim, og da kler vi oss i Strindheimutstyr enten vi kler det eller ei!

Om bord på det chartrede Verona flyet fra SAS (nå sponser de skigutta igjen!), var det ca 170 like gærne deltakere som oss. (Georg på første rad).

I Verona ventet bussene, og så snart Rookie Nilsson hadde hentet bagasjen vår, så bar det av sted til Cavalese og Hotell Excelsior.

Etter Georg fikk også vi andre romnøkler, og romfordelingen var grei for de fleste unntatt Rookie Nilsson som fikk dele rom med en totalt ukjent kar i markadress, løstenner og urolig mage. Høyem som dessverre skulle dele rom med Dag Erik "Tantor" Helland, tilbød seg å bytte rom umiddelbart, men det ble kontant avslått, uvisst av hvilken grunn. Skiltet med den bulgarske landslagslogoen ble hengt på døren og vi var klare for første kveld og natt i Cavalese.

Til tidlig frokost møtte komplett gruppe, derav to svært fornøyde karer, både Erik og Dag Erik, mens den bulgarske massøren satt stille med oppsperrede øyne klart preget av nattens et eller annet!

Etter frokost gikk turen til Val di Fiemme stadion, der det var et helt typisk Multigrade føre i følge Perus. Ingen tvil om den saken, ifølge smøreeksperten som går under tilnavnet Robert Sørlie.

Mens vi andre syntes det var i glatteste laget med gul klistervoks, fikk vi en forsmak på typisk Birken-føre. Etter noen kilometer i området ble det bestemt at vi ikke ville la Perus ta heisen hjem alene, så vi fulgte solidarisk etter i gondolen fra dalbunnen og tilbake til Cavalese.

Her gikk diskusjonen på om det er etisk riktig å levere skiene inn til profesjonelle smørere, eller om man skal smøre selv. Fasiten ble at det absolutt IKKE er etisk riktig å benytte ekstern service på dette området. Dermed bestemte Perus, Bulgarer'n Tantor, Axa og Rulle seg for å dra til Predazzo for å finne en Dr. Glaid som visstnok kjenner til alle sleipe triks man kan benytte seg av for penger! HP, Tor, Georg (som ikke var først denne gangen) og Ståle som hadde fått igjen munn og mæle, ble derved de eneste med sportsånd som stod igjen med de holdningene vi alle holder så høyt! Det er guttene som ikke kjøper seg til raske resultater. Nåja, forresten, Tor var 4 ganger på den lokale Pharmaciaen i løpet av oppholdet, men det kan også ha skyldtes selvpåført akutt garvesyre-allergi, selvfølgelig!

Vi dro på vinstuen på hotellet for å smake på lokale produkter, og vi avsluttet med frokost på hotellet morgenen etter. Tor Northug som fortsatt var i skisko, syntes det var kjempepraktisk da vi allikevel skulle ta turen opp til Passo Lavazze rett etter 2 glass juice og ett glass melk! Passo Lavazze ligger på nesten 2000 meters høyde og badet i solskinn og 6 kuldegrader.

Verdens flotteste løyper når det gjelder sporkvalitet og utsikt koster €5,00 dagen, men det er det absolutt verdt! "Rulle" fikk til fulle (den var fin!) erfare at teknikken i diagonal satt som den skulle (enda bedre!) selv om det var symptomer på litt usikkerhet i smådetaljene. "Axa" hadde med seg en vanvittig stor skibag med mange testpar fra Salomon. Artig å prøve og sammenligne forskjellige skipar! Synd at de fleste hadde beksømsko, mens testparene var beregnet på de som hadde kjøpt skisko etter konfirmasjonsalderen! Høyem-gutten fikk testet det han ville!

Etter en koselig kopp sjokolade sammen med "Smilet fra Sumpene", så var det tilbake til hotellet og smørebua. Georg, først, og Ståle valgte å smøre i dertil egnede lokaler, mens HP og Tor smurte i senga til Tor. Skiene altså. Så ikke bra ut, Tor, når han kom til middag. HP hadde lagt CERA på samtlige skipar og CERA-røyken hadde utløst det automatiske overrislingsanlegget på rommet! Tor, litt animert fra "nokka som går", så ikke god ut der han satt med en skikkelig severe case of bed head, røde øyne og hettegenser. Fikk ikke mer på Pharmaciaen den dagen!

Renndagen startet omtrent i 5-tiden på morgenen. Etter nok en fantastisk frokost med frø og egg, lastet vi inn i bussene og havnet helt ved startstreken i Campestrin. De lettpåvirkelige fikk utdelt ferdigsmurte ski, mens de som også i fremtiden kan kalle seg skiløpere, la på festesmurning. Tors utfording lå i hvor han skulle ha med seg ekstra skismurning underveis uten rumpetaske. Med litt hjelp av noen triks fra gutta på Ullersmo, så fant han et hulrom som var stort nok for hele VR-serien. Utfordringen var bare å plassere rekkefølgen.

Et helt fantastisk skirenn i de mest utrolige omgivelser. 5 km slakt oppover til Canazei, (Kongen abdiserte i år!) og slakt nedover hele dalen til Molina, før det gikk slakt mot til Tor Northug-bakken opp til Cavalese. De siste 3 km rett opp stiller enorme krav til fokus på teknikk, og det er morsomt å se at det i år var flere enn Tor som fikk bakken oppkalt etter seg! Hver og en av Strindheimgutta har sin egen historie om hvor man møtte veggen, teknikeren Høyem holdt Torvik-rytmen helt inn. En stilstudie verdt!

57 km i lettere terreng enn normalt, kontra 70 km var helt OK for de som hadde prioritert rulleski og sprinttrening. For andre ble løypa litt for kort, da disse gjerne besitter en unik egenskap i det å ta inn voldsomt på slutten. Ikke lett å omstille seg fra i fjor! Resultatmessig kan man si at dette ble en seier for argumentet om å ty til uhederligheter som å bruke eksterne smørere, med unntak av HP og Georg, som tross egen smørekompetanse gikk vanvittig fort. Heldigvis var det ingen som hang seg opp i slike detaljer etter rennet. I mål var "alle" nemlig vinnere... SIKKERT!!!

Etter diplom-henting, dusj og tyrkisk bad (det lå igjen en VR60 i dusjen etter Tor), litt mat og drikke, gikk vi for å heie Perus i mål.

På kvelden ble det langbord og norsk-svensk forbrødring. Litt nedtur for både Perus og HP at den plommerøde takk-for-maten jakken i år gikk til en svenske som er oppkalt etter en biff, nemlig Lars Lindström. Litt sikk-sakk smil på HP som så absolutt likte snittet på jakken, men plaster på såret var at han fikk låne jakken frem til neste års Marcialonga.

Etter maten spilte Rulle Claydermann "4 pils og en pizza" og "Vinsjan på kaia" på hotellets flygel og knagget umiddelbart 4 damer i lett overgangsalder. Vi som ikke var SÅ sultne rett etter maten, valgte å bli med PWT-bussen til Predazzo, og Toldo Pub for å tøye litt ut. En smule gangsperr erkjente vi at FTP er mer aktuelt enn en ny skikarriere, så vi blåste opp nakkeputene og tok første buss hjem. Den eneste forskjellen på de reisende på denne og kjøttbussen til Storlien, var det musikalske innslaget som ingen ende ville ta, nemlig Perus og hans favorittmelodi Rosenborgsangen og en sang om et eller annet på en grammofon...

Godt utpå neste dag fant vi oss selv i innsjekkingen på flyplassen i Verona (Georg først). Jens Kopland fra PWT sørget for at Rookie Nilsson fikk sjekket inn bagasjen vår, og dro videre til Seiser Alm og nye skiløpere.

En liten skitur i de italienske alper anbefales på det varmeste. Neste år er både Svein Ramstad og Svein Tinmannsvik også tilbake, så det blir en knallhard kamp om plassene på laget. Uansett, alle var vi enige om at det hadde vært en fin tur!

Tekst og bilder: Ståle Høyem